Tenker sitere en av mine største inspirasjonskilder og favorittforfatter Paulo Coelho i dag:

(Alkymisten)

-Jeg lever, sa han til gutten mens de satt og spiste dadler en kveld, uten bål og uten måne. – Når jeg spiser, gjør jeg ikke annet enn å spise. Når jeg går, går jeg bare. Blir jeg en dag tvunget til å slåss, vil det være en like god dag å dø på som en hvilken som helst annen. For jeg lever verken i fortiden eller i fremtiden. Jeg har bare det som er her og nå, og annet interesserer meg ikke. Klarer du å leve i nåtiden, vil du bli et lykkelig menneske. Du vil se at det finnes liv i ølrkenen, at himmelen har stjerner og at krigerne kriger fordi det er en del av den menneskelige natur. Livet vil bli en fest, en sann svir, for livet vil alltid være det øyeblikket vi lever her og nå.

Tenkte benytte anledningen til å snakke litt om min EM-opplevelse, da jeg ikke egentlig har gjort det enda. Sånn offentlig liksom. Internt (les: inni hodet mitt), har jeg gått gjennom kampene mentalt – og på video 10 millioner ganger. Joda, jeg har brukt mange minutter av døgnet på å smile over de bra kampene jeg gikk også, men det som sitter brent fast på netthinnen min, er kvartfinalen min i -64 kg. Kampen der jeg tapte – på et triangel.

Da jeg så trekningen i klassen min, visste jeg at jeg måtte jobbe knallhardt for å nå målet mitt. Jeg hadde havnet på den harde siden av bracketen, med vinneren av hvitbelte året tidligere i første kamp, og 3. kamp wushu-utøver Hanna Sillen. Jeg var fokusert på disse kampene, og la opp en bra taktikk for hvordan jeg skulle vinne.

Første kampen gikk som den skulle; jeg vant på to kast, selvom jeg følte jeg gikk litt halvhjertet. Underveis i kampen merket jeg at jeg nesten var litt irritert på meg selv; tanker som ”hei der, hva fanden gjør du, hvorfor bare soser du rundt” o.l gikk rundt i hodet, men jeg trakk heldigvis det lengste strået, og vant kampen. Flaks spør du meg.

Neste kampen var mot ei fransk jente. På forhånd tenkte jeg ”lett match, nå er det bare å gjøre unna denne, så jeg kan vinne kampen min mot Hanna, komme meg til finalen, og hente med meg gullet hjem. Kampen starter, og hun trekker guard før jeg egentlig vet ord av det. Jeg passerer nesten, igjen halvhjertet, igjen irritert, før hun kommer seg tilbake til guard. Fordel til meg. ”Opp med ryggen, reis deg opp og passer, Magga!” hørte jeg på et mirakuløst vis treneren min rope fra andre siden av hallen. Men jeg ble liksom sittende der, uten å helt være tilstede, uten å gjøre det jeg virkelig elsker å gjøre; slåss. Guarden hennes var god, og hun visste hvor hun ville være. Hun visste hvor jeg ville være, og sørget for at jeg ikke kom meg dit.

Greit. Jeg må omstille meg. Men selvtilliten min var ikke tilstede, og jeg turte ikke gå 100 % for det jeg ikke visste satt bankers. IDIOTISK Tankesett forresten; Når jeg prøver passeringer og teknikker jeg er bra på – gjør jeg det 100 %. Hvilken idiotdel av hjernen min er det da som konkluderer med at ”åja, dette er ikke din sterkeste side…jaja, da prøver vi bare litt da, så den blir (om mulig) enda dårligere”. SUPPEHUE.

Det kom til et punkt der jeg forstod jeg måtte gjøre noe annet; passeringen jeg ville bruke, virket ikke. Endelig 1 vettug tanke i hodet mitt etter jeg hadde stanget med hodet mitt i en vegg en halvtime. Jeg hørte stemmen til treneren min Lilletrond i hodet mitt, som han gang på gang gjentar på trening: ”Magga, hvorfor står du og stanger i bommen? Du må finne nøkkelen til å åpne den, eller gå rundt den”.

Likevel måtte jeg prøve. Slurveguri forsøker (sånn ca 70 %) å skifte passering fra med begge hendene over, til under beina. I det jeg  skifter, tar fransken tak i min ene arm, og vips var jeg i en triangel. Vips var EM over i lettvektsklassen.

Hvor klisjè og teit det enn kan høres ut, er jeg  glad for denne erfaringen. Klart jeg gjerne skulle vunnet dobbelt EM-gull, og ønsket at det hendte på et litt mindre stevne, men jeg er likevel glad for at det ble som det ble. Den første timen etter kampen, var jeg så forbanna at det røyk ut av ørene mine. Men så husket jeg på blant annet boka jeg siterte fra tidligere. Jeg tenkte på hvor mye tid og penger jeg legger ned i treningen, hvor mye jeg virkelig vil dette. At det ikke har noe å si hvor hardt jeg har trent eller jobbet for å komme hit, om jeg ikke kan prestere her og nå. En kan forvente å komme til finalen, og  analysere hvor mange kamper som helst, men det nytter ingen verdens ting om man ikke har fullt fokus på matta den kampen man går. Om det så er den inaktive bestemora di i det andre hjørnet av matta, som aldri har  hatt på seg en gi i det hele tatt.

En skal ikke undervurdere eller forvente noe som helst; alle er der av samme årsak. Alle vil ha gullet; det handler om hvem som vil ha det mest- hvem som klarer å holde hodet kaldt, stenge forstyrrelser ute, og kun gjøre det man elsker.  En skal ikke ta noe for gitt. Ta kampene steg for steg, drit i hvem som står på den andre siden av matta; er du best, så er du best. Og for å bli best, må du vinne mot alle uansett.

Dette er helt klart mitt hovedfokus frem mot VM. Om jeg klarer å gå inn med denne mentaliteten som jeg gjorde under åpen vektklasse i EM, kan jeg klare akkurat hva jeg vil. For å klare dette, blir det ny utarbeiding av konkurranserutiner, og mye mye MYE ”Maggagjørtinghunikkekanmenlatersomhunkan-sparring”, og enda mer konkurranser, der jeg skal drite en lang marsj i resultatet, og heller se prosessen, og at jeg faktisk tør å prøve ting jeg i teorien ”ikke kan”.

Ingen (les: meg selv) skal aldri sette selvtilliten min ut av spill igjen.